Min først Leica
En tur i byen med film.
Laddet opp med en gammel Kodak BW400CN som er nokså kresen
på
eksponeringen, og 400ASA ble litt sterkt i det skarpe lyset.

Bytur med min første Leica , en M4-P med en
Summicron 50mm f/2. Det canadisk-byggede kameraet er kanskje en
av de rimeligste modellene, men også en av de mer solide,
imot endel myter. Det har 6 søker-rammer som jeg får
fram ved å bikke på hendelen til høyre for
objektivet, sett forfra.
Lyset var veldig sterkt denne dagen og Lunasix-lysmåleren
min gikk gjenomm taket.Siden det ikke finnes
kvikksølvbatterier lenger, bruker jeg et par
sink-luftbatterier, noe som gir litt varierende resultat, fant ut
at de aktuelle batteriene jeg hadde i den dagen var på
1,48V og 1,5 V. Lysmåleren skal ha 1,35V). Jeg stilte
Leicaen på 1/1000s, og blender f/16 som er maks. Det ble
én blender for mye av det gode. Negativene ble litt for
tynne som resulterte i noe korn. Det var litt rart, fordi de
forrige to batteriene ga korrekte målinger. Skulle ha fulgt
magefølelsen og satt på det jeg husket fra gamle
dager med TRI-X. Men jeg har vel glemt så mye av å
drive med moderne digitale vidundere.
Fikk ikke helt opp Leica-følelsen som mange snakker om. Kameraet er ikke spesielt grepvennlig. Fingrene mine kom ofte i veien for avstandsmålevinduet. Men etterhvert begynte jeg å like det. Det er bestemt mer diskret enn f.eks en moderne speilrefleks. Lukkeren er en fryd. En rammesøker med litt av scenen rundt får meg til å komponere bedre. Resten er likt med alle manuelle kameraer, man begynner å lære seg å kjenne igjen lysmengde og jeg gjetter rett eksponering oftere enn jeg tar feil. Hjernen begynner å ta tilbake hele prosessen og jeg planlegger neste trekk på forhånd ved å se på lyset dit jeg kommer og stille kameraet ferdig på forhånd. Savnet zoom gjorde jeg ja. Måtte bevege meg fram og tilbake for å ramme inn og få vekk elementer i bildet. Så da blir det tid spart under kopiering.

Den dingsen foran på kameraet er en
nærbildesøker. For å den på må man
trekke ut avstandsringen og føre den over et hakk.
Så trer man innpå søkeren og kan deretter
fokusere nærmere enn 0.7m . Denne ugaven av Summicron 50mm
er den eneste med denne finessen.

Håper han føler seg anonym nok til
ikke å ha noe imot et lite bilde her. Allerede etter noen
få dager i negativmappa har det kommet nok støv
på filmen til en halv time med clone stamp tool og healing
brush tool. Men det går raskere hvis man bruker "Dust and
Scratches" filteret først. Etterpå er det
oppskarping og støyfjerning.

Til slutt ser det litt ut som et bladtrykk fra 40-tallet. Burde vel heller bruke fargefilm fordi ICE-støvfjerningsverktøyet virker dårlig eller ikke med svart-hvite negativ. Så lærdommen er at man bruker digitalt kamera til å vise bilder på digitale media, og film på papirmedia? Derom strides de lærde. I musikkverdenen opplevde jeg at vinyl lyder fantastisk bra på en rørforsterker. Den digitale verdenen kan simulere film og fotopapir, men det blir ikke helt det samme.
I Paris fant jeg et gammelt speilreflekskamera på et gatemarked. Jeg husker at jeg vurderte dette første gang jeg skulle kjøpe kamera i 1968 (2 års feilhusk). Det unike ved denne modellen er at det har en ekstra søker på toppen av speilhuset. Med et hjul på siden av prismehuset kunne man velge vertikal eller vanlig søker. Ingen har kopiert denne finessen så vidt jeg vet.

Ricoh er verdens største produsent av kopimaskiner. De har blant annet kjøpt opp Hitachi printing Solutions og sponser fotballklubben Coventry i England, som nå har hjemmekamper på Ricoh Arena. I 2008 kjøpte Ricoh også IBM Printing Systems Division. Kameraproduksjon er kanskje bare en hobby for dem. Men de har laget mye bra opp igjennom årene og har hatt suksess med forskjellige modeller. Enøyd speilrefleks laget de fra 60-årene til omtrent 1990, da de konstentrerte seg om kompakt-kamera. Mest berømt ble de vel for sitt GR-filmbaserte kamera, som de også har satset på digitalt.

En sjekk på nettet avslørte at kameraet kom i oktober 1970, altså to år etter det jeg husker. Søkeren er ikke et prisme, men speil. Derfor er den litt mørkere enn f.eks et Nikon F. Speilhuset er også fylt med et slags skum som kan tørke inn og skape problemer. Annet nytt jeg oppdaget er en vender på undersiden av objektivet for å velge mellom auto-blender eller manuell. Den venderen var vel for eldre kamera uten "auto" mulighet. Så my "auto" var ikke dette, for å måle lyset må man nemlig blende ned. På høyre side av objektivhuset sitter en diger klumpete bryter for å skru på lysmåleren. Samtidig gikk blenderen til satte verdi. Så hvis man har stilt objektivet på f/16 blir det ganske mørkt i søkeren mens man måler lyset. Kameraet har også en bryter til å velge mellom spot og gjennomsnittsmåling. En vanlig feil på disse kameraene var/er at en strømledningen fra batterikammeret til lysmåler ble eiret opp.Ny ledning må loddes på. Det står noen steder at standard objektiv er et 1:1.4 55mm Auto-Rikenon, men mitt har et 50mm 1:1.7 Auto -Rikenon. Rikenonobjektivene var kjent for å være blant de skarpeste. Mitt kamera ser ellers veldig bra ut bortsett fra et litt nedtrykt speilhus ved blits-skoen. Mulig det går å heve, men det kan også ødelegge mer. Uansett er det kjempeartig å ha en slik klenodie.
Da har jeg ladet Ricoh-en med en rull Fujicolor
Superia REALA-100. Lysmåleren virker ikke, så det
blir en ekstern, muligvis et lite digitalt kamera, eller Pentax
Spotmeter V til å hjelpe meg med rett eksponering. Har du
ingen lysmåler for hånden kan du bruke denne
regelen:
Når det er sol fra blå, himmel, sett
blenderen på f/16 og bruk filmhastigheten som
lukkerhastighet;
400 ASA = 1/400 sekund ≈ 1/500s ved blender f/16 .
Etter som sollyset varierer fra ekstremt sterkt (økt
refleks fra lyse bygninger) til disig kan du variere
blenderåpningen fra f/22 til f/8. I skygger gå ned
4-5 blendersteg ; 1/500 f/5.6 - f/4 . Du kan også bruke
denne regelen på overskyete dager, men da må du som
sagt gå ned noen blendersteg, (åpne blenderen) til
f/5.6 .
Se tabellen på siden Sunny
16 Rule for Film Photography Without a Light Meter
Oppdatering: Det er liv i lysmåleren på
kameraet!
Fant et alkalisk V625U fra Varta som er samme størrelse
som de gamle PX625 kvikksølvbatteriene og pekte kameraet
inn i en lampe og skrudde på lysmåleren. Kraftig
utslag! Nå må jeg ut og teste! De har
selfølgelig litt for høy spenning, men vi får
se.
Moldetiden
Mitt første kamera var et Nikon F med en 50mm f2. Det kostet som vidt jeg kan huske 1200kr. i 1968. Jeg måtte spørre Birkeland Foto i Molde om å få dele beløpet i to i påvente av etterbetaling for akkorden på Linjebygg utpå høsten for sommerjobben jeg hadde. Husker jeg tjente ca. 18 - 20kr/t som var meget bra den gang. Vanlig lønn var kanskje nede i 8 kr./t. Jeg innbiller meg at dette innkjøpet ble starten på Birkelands Nikon-agentur, fordi han hadde ikke noe slikt før jeg bestilte. Senere (1969) husker jeg at det var stor Nikon-demo hos han der vi fikk prøve den berømte skyve-zoomen 80-200 f/4.5 . Altfor kostbar selvfølgelig for vanlige folk. Jeg satset på pent brukt deretter. Her er bilde jeg tok med det første kameraet . Det er fra Molde og man kan se den gamle realskolebygningen i bakgrunnen. Den brente senere ned . Nærmest på bildet er Svein Håkon Ranvik, mens Bjørsvik, Samset og Gjestad står ute på kanten pluss en usynlig. Husker ikke lenger fornavn på de tre synlige, men tror det var Gunnar, Helge og Rolf.

Bildet er scannet fra en ikke så veldig
bra papirkopi av et negativ som har fått litt mye korn,
trolig en dårlig kombinasjon av TRI-X og en eksperimentell
framkaller (for meg) som Kodaks HC-110. TRI-X skulle gjerne
framkalles i Microdol-X for å minske korn. Men jeg kunne
ikke la være å finne rare saker å blande
ut.
Rodinal fra AGFA husker jeg godt. Den kunne blandes ut opp til
1:100 og jeg husker en artikkel i Modern Photography på
begynnelsen av 70-tallet der forfatteren hadde gått til den
amerikanske formen for apotek, Drug-Store og sa han trengte en
sprøyte (for å blande ut Rodinal i små
mengder). Svaret han fikk var : - Det vet jeg du trenger,
hippie-gutten!
Molde hadde ikke mindre en fem fotoforretninger på den
tiden, i den lille byen. Husker ikke navnet på alle lenger.
Nå er det bare Birkeland igjen omtrent. DAAES har vel
også skiftet navn og har redusert kraftig på
utvalget. Internett tar over alt salg av kameraer. Men en dag
skal jeg igjen gå innom Birkeland og kjøpe meg den
dyreste og beste Nikon!
Jeg dro med meg kameraet på jobb allerede dengang og tok
både svart-hvitt og fargebilder. I farge brukte jeg som
regel lysbilder, men hadde ikke fremviser. Kodachrome II var
flottest, men veldig dyr. Så det ble for det meste svart
hvitt og fremkalling hos en kamerat, Finn Ove Gåsøy,
som hadde forstørrelsesapparat. Vi laget bilder, leste det
svenske FOTO og drømte om Hasselblad og Leica.
Egentlig unødvendig for meg. Jeg hadde jo det mest
anvendelige som var å få kjøpt på den
tiden med mitt Nikon F. Da det kom i 1959 slapp alle de
gammeldagse kameraene sine og stormet Nikonforhandlerne. 10
år senere hadde ingen tatt det igjen. Det skulle enda
gå lenge før Canon greide å gå
forbi.
Etterhvert fikk jeg kjøpt meg flere objektiv. De fleste
kjøpte jeg brukt, men ett synes jeg å huske jeg
kjøpte nytt og det var Nikons berømte 105mm f/2.5 .
Dro vel til Trondhjem og kjøpte det. Etter hvert kom
prisene ned og jeg hadde en 28mm og senere en 24mm. Den siste
likte jeg veldig godt. Den var helt rett-tegnende og ideell til
flotte scener med nær-fjern
effekt uten at det så unaturlig ut. Vidvinkel har
alltid tiltalt meg mer enn telelinser. Først nå som
digitalfotograf har jeg begynt å bruke lengere objektiv enn
200mm. Senere kjøpte jeg også teleobjektiv; bl.a den
gode f/2,5 105mm Nikkor . Men jeg kan ikke huske flere objektiv
til dette første Nikon kameraet. Det begynner å bli
noen år siden og jeg har dessverre ikke så mye bilder
bevart fra den første tiden. Har nok aldri tatt det
så alvorlig som jeg burde å bevare negativer eller
skrive ned data om lysbildene.
Australiatiden

I 1972 emigrerte jeg til Australia og dro med meg mitt kjære Nikon F. Der nede kjøpte jeg et sort Nikomat (Nikkormat utenfor Japan) i tillegg og brukte da svart-hvitt film på F mens jeg fortgraferte med Kodachrome eller Ektachrome på Nikomaten. Jeg husker at jeg også hadde Nikons gode 85mm f/2 som jeg likte godt.

Melbourne hadde gode fotobutikker med mye pent brukt og i bydelen Ringwood fant jeg et Canon V målsøkerkamera som lignet en Leica M og hadde et 50mm f/0.95 ! Et dårlig objektiv dessverre.

Men så en
dag kom jeg over en Mamiya RB67 og byttet inn alt 35mm utstyret
mitt for å få råd til dette svære
mellomformatkameraet. Tror jeg hadde to bakstykker til det. Det
var et fantastisk kamera med en diger 7x7cm mattskive nede i
sjaktsøkeren som var flott å komponere bilder
på! Jeg tenkte jo ikke på problem med mørkerom
og forstørreleseapparat.
Dessverre måtte jeg selge mitt RB67 for å betale billetten
da jeg ville hjem til Norge. Som et reisekamera hadde jeg
bare et lite
Canonet målsøkerkamera. Det fungerte veldig bra.
Hvor ble det av? Jeg må ha byttet det inn en gang i Oslo
fordi da begynte jeg med speilrefleks igjen. Det blir neste
kapittel







